artiKleR over bibelske tema

Den trofaste og kloke tjeneren

Jesus sitter på Oljeberget, og disiplene er samlet rundt Ham. De lytter spent idet Han trekker til side framtidens forheng, og viser dem begivenhetene som skal innvarsle Hans komme. For deres indre blikk maler Mesterlæreren mektige begivenheter – gigantiske omveltninger i samfunnet og naturen. Blodige kriger, hungersnød, pest, jordskjelv, forfølgelser og forførelser… De er revet med av de spennende skildringene. Mesteren leder fram til det herlige håpet når ”Mennesønnen [skal] komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet” (Matt. 24. 30). De drømmer seg inn i evighetsriket – og de liker å leve i denne drømmeverdenen.

Så er det at Jesus brått river dem ut av deres drømmer med et nærgående spørsmål. Fokuset er ikke på de store samfunnsomveltingene eller naturkatastrofene. Heller ikke et himmelsk paradis, med gullkroner og perleporter. Før kronen kommer korset. Han ønsker å plante deres bein på bakken og la dem forstå deres oppdrag her og nå. ”Hvem er da den trofaste og kloke tjeneren som hans herre har satt til å styre over sitt husfolk for å gi dem mat i rette tid?”, spør Jesus.

Vi kan fascineres eller beklage oss over tidenes tegn. Vi kan drømme oss inn i et framtidig paradis. Men tiden vi lever i her og nå krever handling. Når vi ser mennesker rundt oss hungre og tørste etter sannhetens brød og vann – i et rastløst jag etter å finne mening og tilfredsstillelse i livet. Når vi ser dem – uten håp og uten Gud i denne verden – ile på vei mot fortapelsen. Når vi ser tidenes tegn oppfylles mer hyppig og intensivt enn noensinne. Når vi kjenner til hemmeligheten i evangeliet, kraften til seier, fred med Gud og håpet om evig liv. Når vi vet at det er et helvete å unnfly og en himmel å vinne… Kan vi forholde oss tause og passive? Spørsmålet som Mesteren stilte på Oljeberget for nesten 2000 år siden, bringes i dag nært til deg og meg: ”Hvem er den trofaste og kloke tjeneren” som vil gi sine medmennesker ”mat i rette tid?”

Hva vil det si å være en trofast tjener? Over 500 år før Jesus ga sin tordnende endetidstale i Matteus 24, inspirerte Han de Gammeltestamentlige profetene med et budskap som på en slående måte skildrer vår tid. Vi får malt kontrasten mellom den utro tjeneren og den kloke og trofaste tjeneren.
Herren refser dem som er satt som forvaltere over flokken: ”Ve de hyrdene som lar sauene gå tapt og bli spredd, sier Herren” (Jer. 23. 1). Han har gitt dem lys og privilegier. Han har gitt dem innsikt, visdom og kunnskap. De skulle være Skriftens fortolkere, og gi næring til flokken – Guds menighet. Akkurat som den utro tjeneren i Matteus 24, fikk de ansvar for Guds eiendom. Men de misbrukte ansvaret.

”Ve Israels hyrder, de som røkter seg selv. Er det ikke flokken hyrdene skulle røkte?… De svake har dere ikke styrket, den syke har dere ikke legt, den sønderbrutte har dere ikke forbundet, det bortdrevne har dere ikke ført tilbake, og den fortapte har dere ikke søkt etter. Men med makt og råskap har dere hersket over dem. Slik ble de spredt fordi de var uten hyrde. De ble til føde for markens ville dyr da de ble spredt utover. Min flokk har fart vill over alle fjellene…” (Esek. 34. 2-6)

Herren er fortvilet. Han er skuffet over dem som Han har gitt så mange privilegier. Han hadde håpet at de ville føle ansvaret, og gi flokken del i lyset og velsignelsene Han hadde delt med dem. I stedet har de misbrukt sitt ansvar. De har brukt sin posisjon til å utøve makt på lik linje med den utro tjeneren: Han begynte ”å slå medtjenerne sine og spise og drikke sammen med drukkenbolter” (Matt. 24. 49)

Flokken har blitt spredd – ”kastet hit og dit… drevet omkring av enhver lærdoms vind, ved menneskers knep, ved listig kløkt i villfarelsens kunster” (Ef. 4. 14) Det er resultatet av at de ikke har fått næringsrik ”mat i rette tid” – det åndelige brødet som er ”hvert ord som går ut av Guds munn” (Matt. 4. 4). De som er satt som forvaltere av Guds sannheter, nærer i stedet folket med ”malurt” og ”giftig vann” (Jer. 23. 15). De skjenker dem med Babylons berusende vin (Åp. 17. 2), som er kjennetegnet av utroskap mot Gud – menneskebud og religiøs forvirring. ”Lyre og harpe, tamburin og fløyte og vin er med under deres fester. Men Herrens verk bryr de seg ikke om” (Jes. 5. 12) De har mistet fokus, de forstår ikke sitt ansvar, betydningen av tiden de lever i og viktigheten av å gi et budskap som harmonerer med alvoret i tiden. Sosiale fester og et behagelig budskap har tatt plassen for ”budskapet for vår tid”. ”Derfor føres Mitt folk i landflyktighet”, konkluderer Herren – de kastes omkring av enhver lærdoms vind ”fordi de ikke har kunnskap. Deres stormenn blir utsultet og mengden uttørkes av tørst.” (Jes. 5. 13)

Herren sier at de Han har kalt til å være trofaste tjenere og gi folket mat i rette tid ”stjeler Mine ord” (Jer. 23. 30) – de misbruker Skriften for å vinne fram med sitt eget budskap. De fornekter ikke Herren, men som den utro tjeneren ser de ikke tidens alvor og hvilket budskap som trengs for tiden som er nå.

”De fyller dere med tomme håp. De taler syn fra sitt eget hjerte, ikke fra Herrens munn. De sier hele tiden til dem som forakter meg: ”Herren har sagt: Dere skal ha fred.” Til hver den som følger sitt eget harde hjerte, sier de: ”Intet ondt skal komme over dere.” (Jer. 23. 16-17)

Den utro tjeneren henviste også til sin herre, men han misrepresenterte hans budskap: ”Min herre drøyer med å komme” (Matt. 24. 48). Han formidlet ikke tidens alvor. Han forkynte fred, mens hevnens dag for urettferdighet og drukkenskap var like om hjørnet. Ved sitt eget eksempel beroliget han dem som tok lett på tidenes tegn og levde i likegyldighet og drukkenskap. Han ropte ””Fred, fred!”, enda det ikke er noen fred” (Jer. 6. 14) Paulus forteller oss hva konsekvensene av en slik framgangsmåte vil bli:

”For dere vet selv meget godt av Herrens dag kommer som en tyv om natten. For når noen sier: ”Fred og ingen fare”, da kommer en plutselig ødeleggelse over dem, som fødselsveene over den som skal føde. Og de skal slett ikke slippe unna.” (1. Tess. 5. 2-3)

Paulus’ oppfordring er i tråd med Jesu egen oppfordring i lignelsen om den trofaste og ukloke tjener:

”Dere er alle lysets barn… La oss derfor ikke sove, men la oss våke og være edrue.” (1. Tess. 5. 5-6)

Vi har sett problemet til den utro tjeneren, malt med de Gammeltestamentlige profetenes pensel: Perspektivet er gått tapt, tidens alvor oversees, ansvaret for å søke de fortapte og gi flokken næringsrik, åndelige føde neglisjeres. Budskapet tilpasses det kjødelige hjerte – et beroligende og behagelig budskap om fred og framgang på syndens vei…

Hva så med den trofaste tjeneren? La penselen fullføre bildet – lysere farger males. Legg merke til kontrasten – og ta til deg Herrens oppfordring. For den utro tjeneren kan like godt framstille deg og meg, hvis ikke vi gir respons på Herrens kall.

”Men dersom de hadde stått i Mitt råd, da ville de latt Mitt folk høre Mine ord, da ville de ha fått dem til å omvende seg fra deres onde vei, og fra deres onde gjerninger.” (Jer. 23. 22)
”Men den som har Mitt ord, han skal tale Mitt ord i trofasthet. Hva har halmstrået med hveten å gjøre?, sier Herren.” (Jer. 23. 28)

Herren oppfordrer oss til å ”tale [Hans] ord i trofasthet”. Slik kan vi være trofaste tjenere. Slik kan vi gi flokken ”mat i rette tid”. Vi må stadig stå i Herrens råd og lytte til Hans stemme. Da kan vi være kanaler som kan formidle et relevant budskap. Gud har alltid hatt et særskilt budskap for særskilte tidsepoker i verdens historie.

Noah sto i Herrens råd, og ble befalt å gi et budskap om vannflommen som skulle komme. Han kunne ha arrangert sosiale sammenkomster, eller snakket om relasjoner og etikk. Treffene kunne skapt glede og samhold. Seminarene kunne gitt innsikt i menneskesinnet, kommunikasjon, problemløsning og personutvikling. Og det ville være vel og bra i seg selv. Men hadde Noah unnlatt å formidle det særskilte budskapet Herren hadde gitt ham, ville han likevel ikke til fulle ha gitt folket ”mat i rette tid”.

Moses sto også i Herrens råd, og mottok et særskilt budskap for hans tid. Ikke ved menneskelig makt og kraft, men ved Herrens Ånd, skulle han føre Israels folk ut fra fangenskapet i Egypt og inn i det lovede landet. Han kunne ha kommet til sitt folk og lært dem hvordan de kunne utvikle redskaper som ville lette deres slavearbeid. Han kunne holdt et militært treningskurs, slik at de kunne oppnå de ønskede ferdighetene for å løsrive seg fra undertrykkernes åk. Men ved det ville han ikke ha utført Herrens oppdrag.

Nehemia sto i Herrens råd, og mottok et særskilt budskap for hans tid. Han skulle lede oppbyggingen av Herrens tempel. Han kunne ha bedt folket bli igjen i Babylon, slik at de kunne ha en positiv innflytelse der. Han kunne ha startet et kurs som viste dem likhetene mellom Babylonernes gudsdyrkelse og Israels tro. Han kunne ha involvert Sanballat og Tobia i byggingen av tempelet – og satt ned en komité for hvordan de kunne komme til enighet om hvordan de skulle bygge tempelet og utføre gudstjenesten. Men ved det ville han ikke ha utført Herrens oppdrag.

Døperen Johannes sto i Herrens råd, og var kalt til å forberede veien for Frelserens første komme. Han kunne ha gått til de Skriftlærdes høyere skoler, og lært hvordan han kunne tolke de Messianske profetiene. Han kunne ha forkynt om gjenopprettelsen av fredsriket og underkuelsen av hedningfolkene. Men det var ikke ”budskapet for hans tid”.

Tiden vi lever i – tiden profetiene peker på som ”endens tid” – er intet unntak: Herren har også et særskilt budskap for vår tid. Vi venter ikke en vannflom, vi marsjerer ikke ut fra Egypt på vei til Kanaans land, vi skal ikke bygge det jødiske tempelet, eller forberede veien for Jesu første komme…

Vi står på terskelen til evigheten – det himmelske Kanaan. Denne verden skal ikke oversvømmes av vann, men flammene fra Herrens herlighet vil snart fortære all ondskap og urettferdighet. Synden skal utslettes, og Gud kaller oss til å komme ut av det åndelige Egypt og Babylon (syndens slaveri og falske religionssystemers forførelse). Vi er kalt til å være levende steiner – bygd opp til et hellig tempel, med Jesus Kristus som hjørnestein. Vi er kalt til å forberede veien for Jesu annet komme!

En forståelse av tiden vi lever i krever handling! Vi er kalt til å være kloke og trofaste tjenere. ”Den som vinner sjeler, er vis [klok]” (Ord. 11. 20). Vi må omsette all kunnskapen Herren har gitt oss, ikke bare for å vinne vår egen sjel, men også andre menneskesjeler. Slik kan vi være med å forberede og ”framskynde Guds dags komme” (2. Pet. 3. 12). Matteus 24. 14 forteller oss at ”evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.”

Vi har fått lys og privilegier. Det bringer med seg et stort ansvar. I nedtegnelsen av lignelsen om den trofaste og utro tjeneren i Lukas-evangeliet, får vi dette aspektet utdypet:

”Den tjeneren som kjente sin herres vilje og ikke gjorde seg ferdig, eller handlet etter hans vilje, skal bli slått med mange slag. Men den som ikke kjente sin herres vilje, men likevel gjorde det som fortjente slag, han skal få færre slag. For hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som er betrodd mye, han skal bes om enda mer.” (Luk. 12. 47-48)

Spørsmålet stilles til deg og meg i dag: ”Hvem er da den trofaste og kloke tjeneren” som vil gi sine medmennesker ”mat i rette tid”? Vil vi gi respons på kallet fra Mesteren? Vil vi ”tyde tiden” (Luk 12. 56), stille oss i Herrens råd for å motta ”budskapet for vår tid”, og være villige til å gi det til dem som har gått lei av verdens sprukne brønner (Jer. 2. 13) og som hungrer og tørster etter det levende vannet (Joh. 4. 14)? Vil vi være villige til å bære fram budskapet med frimodighet, selv om det skulle være upopulært – og være utholdende, pålitelige, trofaste og kloke sjelevinnere? Hele himmelens hær venter på å få arbeide med oss. Jesus vil Selv gi oss kraft, mot og ferdigheter til å utføre oppdraget.

“Meg er gitt all makt i himmel og på jord”, sier Han, “gå derfor ut… og se, Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” (Matt. 28.18-20)

Kan du forestille deg gleden over å se sjeler frelst inn i Guds evige rike? Det vil være alt verd, og du vil utbryte i henrykkelse: Himmelen er billig nok!