artiKleR over bibelske tema

Gjør deg rede til å møte din Gud!

Et studie over profeten Amos’ bok

Som Moses og David blir Amos kalt fra det ydmyke og tilbaketrukne livet som hyrde. Han kalles til å være Herrens spesielle talerør – en refsende stemme – i en tid med økonomisk framgang og nasjonal optimisme. Fra Mesterens synspunkt er det et hederlig oppdrag, men Amos blir sett på som en bråkmaker og urostifter blant mange av sine samtidige. Utvilsomt oppleve han mer lydighet, underkastelse og hengivenhet fra de uintelligente sauene, enn fra Herrens bekjennende folk. Navnet hans gjenspeiler oppdraget som til tider kunne synes tungt: ”Byrde-bærer”.

Amos’ bok innleder med Herrens ”byrde” eller dom over de hedenske folkeslagene – naboene til Israel. Vi ser en refleksjon av prinsippene Gud har nedlagt i naturen, så vel som i det åndelige livet: Vi må ta konsekvensene av våre handlinger. Sykdom, ødeleggelse, dom – det er noe som ligger til grunn for problemene. Noen ganger er det ytre årsaker vi ikke har kontroll over – vi lider under syndes tilstedeværelse på vår planet. Men Gud har også nedlagt visse lover for å beskytte oss, og vi har fått klar beskjed om at når vi overtrer disse lovene, må vi bære følgene. I domsavsigelsene over hedningfolkene, som ikke har brydd seg om Gud påbud og advarsler, legger vi merke til at det er en frase som stadig vekk repeteres: ”På grunn av… derfor” – det er et ”årsak og virknings”-forhold.

Det sies at ”alle gode ting er tre, den fjerde følger gjerne med”. I dette tilfellet sier Gud: ”På grunn av tre av Edom, Moab, Ammons… overtredelser, ja på grunn av fire, skal Jeg ikke ta straffen tilbake.” Som barn husker jeg vi fikk tre sjanser – den fjerde gangen vi overtrådte reglene, ble det alvor – da ble advarselen aktivert. Gud er en nådig og barmhjertig Far – Han lar Sine skapninger få sjanser. Men når de gjentatte ganger tråkker over Hans regler med trass, har Han satt en strek for deres nådetid – rettferdigheten krever at Han håndhever Sine advarsler: ”For Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedrenes skyld på barna i tredje og fjerde slektledd, når de hater Meg, og som viser barmhjertighet mot tusen slektledd når de elsker Meg og holder Mine bud.” (2. Mos. 20. 5-6) Uttrykket 3-4 ser ut til å gå igjen i Guds handlemåte ovenfor de ulydige, trassige skapningene. Gud er imidlertid utrolig tålmodig med dem som oppriktig ønsker å gå Hans vei. Det står at den rettferdige kan snuble 7 ganger, og reise seg igjen (Ord. 24. 16). I det samme bud 2, som vi siterte fra tidligere, står det at Han viser barmhjertighet inntil tusen slektsledd mot dem som elsker Ham og holder Hans bud. Syv er det fulkomne tallet. Ovenfor dem som oppriktig søker tilgivelse, skal vi ikke sette noen grense. Jesus lærte Peter at Han skulle tilgi 70×7 (Matt. 18:21-22), og demonstrerte det ved å bære over med Jødefolket i 70×7 år = 490 år (Dan. 7:24). På grunn av at de ikke ville ydmyke seg og søke tilgivelse, ble nådens dør lukket for dem som en nasjon. De bekreftet sin forkastelse av Ham som kunne sone deres synder, ved å drepe en av Hans mest åndsfylte etterølgere 3 ½ år etter korsfestelsen av Frelseren. Jesus er ikke uvillig til å tilgi, men Han leter etter bevis på at det er en sann anger som har funnet sted. Det vil resultere i at vi ikke fortsetter i synd. Vi vil reise oss opp og fortsette vandringen med Herren: ”Om han snubler, skal han ikke falle og bli liggende, for Herren støtter hans hånd” (Salm. 37. 24). Hans nåde vil bevare oss fra å falle igjen: ”For Guds frelsende nåde til alle mennesker er åpenbart, og denne nåden oppdrar oss for at vi skal fornekte ugudlighet og verdslige lyster og leve edruelig, rettferdig og gudfryktig i dn nåværende tidsalder…” (Tit. 2. 11-12)

Idet Gud refser hedningefolkene for deres synder, legger vi merke til at det er medmenneskelige forhold de blir holdt skyldige for. Gud er ikke urimelig. Han dømmer disse folkene etter det lyset de har. Paulus sier at hedningene har sin egen lov – ”lovens gjerninger er skrevet i hjertene deres; om det vitner samvittigheten sammen med dem; det samme gjelder tankene deres, som innbyrdes enten anklager dem eller unnskylder dem…” (Rom. 2. 14-15). Den moralske loven er skrevet ned i hvert menneskehjerte, enten de har hørt om Gud eller ikke. De 6 siste budene gjelder medmenneskelige forhold, som selv en ateist finner rimelige. Gud kan ikke tolerere at hedningefolkene sitter i ”syndens del” og ”gledens hus” og lesker seg på urettferdighet og undertrykkelse – at de ”ikke husker på brorskapspakten”, at de ”kveler sin barmhjertighet” og ”stadig gjemmer på harme”.
På ”stridens dag”, da Herren skal ”brøle fra Sion” og la ”Sin røst runge” fra Jerusalem, skal disse få smake frukten av sine gjerninger. ”Syndens lønn er døden” (Rom. 6. 23). I hvert tilfelle sier Herren at Han vil sende ild som skal fortære urettferdigheten (Amos 1. 4+7+10+12+14; 2. 2).

Idet vi kommer til Juda, forandrer Gud begrunnelsen for hvorfor Han må straffe dem. Det er ikke lenger kun moralske og medmenneskelige prinsipper de står skyldige ovenfor. Nei, Juda har hatt større lys enn sine naboer. De skulle være forvaltere av Herrens lov – et lys for hedningefolkene. Men hvilken falitterklæring: ”De har forkastet Herrens lov, og de har ikke holdt Hans forskrifter”(Amos 2. 4). Guds bekjennende folk har ikke levd opp til sitt navn. De har ikke opphøyet Gud lov, men tradisjonene – fedrenes løgner – har fått overskygge den sanne gudstjenesten.
I bergprekenen beskriver Jesus de sanne tilbedere – de som er salige: Det er de som hungrer og tørster etter rettferdighet. Det er de fattige i ånden. Det er de som sørger – de hjelpeløse og ydmyke. Det er de barmhjertige, de rene av hjertet, som skaper fred. Det er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld – som profetene i tidligere tider.
Men hva slags mennesker beskriver Gud idet Han kommer til Israel? ”For de selger den rettferdige for sølv og den fattige for et par sandaler. De tramper de hjelpeløses hode ned i støvet på jorden og forvender veien for de ydmyke.” De viser ingen barmhjertighet, men vanhelliger de rene, skjenker nasireerne og forfølger profetene ved å forby dem å profetere.
Hvilken hån mot Herren! Han minner dem om hvordan Han trofast ledet dem i de vanskelige tidene – ut av slaveriet, gjennom ørkenen. Han gikk foran dem, og slo ned deres fiender, så de kunne få ro i landet. Han veidledet dem gjennom profetene. ”Er det ikke slik, dere Israels barn?”, appelerer Herren. Stemmer det ikke? Har dere glemt av det når handelslivet blomstrer og grensene utvides? Forkaster dere Meg i en tid med nasjonal optimisme?

I det tredje kapitlet appelerer Herren til logikk – ved hjelp av ømme bånd menneskene imellom forsøker Han å male for dem det triste bildet: ”Vandrer vel to sammen uten at de er blitt enige om det?” ”Bare dere har Jeg kjent blant alle slektene på jorden.” Ordet kjent som benyttes her, er det samme som benyttes i 1. Mos. 4. 1: ”Adam kjente sin hustru Eva, og hun ble med barn”. Gud tar i bruk det vakreste og mest intime forhold, for å beskrive hvor nært Han har vært knyttet til Sitt folk. Han har ikke vært utro. Bare dem har Han hatt et slikt forhold til. Likevel har de sviktet Ham.

Matrialismen har kvelt gudsfrykten. Folket elsker det behagelige livet ”i sofakroken og på divanen” (Amos 3. 12). ”Det er dere som ligger på elfenbenssenger, som strekker dere ut på deres divaner” (Amos 6.4), sier Herren, ”…og som spiser lam av småfeet og kalver rett fra flokken av gjøfe. Det er dere som til harpemusikk synger sanger som bare er rør, og som selv finner opp musikkinstrumenter, slik som David. Det er dere som drikker vin av skåler, og som salver dere med de beste oljer, men som ikke sørger over Josefs skade.” (Amos 6. 5-6)
Samtidig opprettholder de religionens former. Herren blir nesten ironisk med dem idet Han utbryter: ”Kom til Betel og gjør overtredelse, til Gilgal og gjør overtredelse større. Kom med deres slaktoffer hver morgen, deres tiende hver tredje dag. La takkofferet gå opp i røyk med surdeig, kunngjør og forkynn de frivillige ofrene! For det er jo dette dere elsker, dere Israels barn, sier Herren Gud.” (Amos 4. 4-5)
Sabbaten blir ikke helliget slik den skulle. Joda, de holder fortsatt formene, men tankene er opptatt med deres egen ’business’: ”Dere sier… ”Når er sabbaten forbi, så vi kan handle med hvete og gjøre efaen liten og sekelen stor, og bedra med falsk vekt…” (Amos 8. 5)
De arrangerer sosiale sammenkomster. De pynter seg med kosmetikk, spiser og drikker, synger og koser seg. De går til kirka, ber og betaler tiende. Men de sørger ikke over Josefs skade… ”I porten hater de den som taler til rette, og de avskyr den som taler sannhet” (Amos 5. 10). I stedet gleder de seg over ”Lo-Debar” – ingenting, tomhet (Amos 6. 13).
Slik sammenblanding tåler ikke Herren: ”Jeg hater, ja Jeg forkaster deres høytid, og Jeg har ikke behag i deres festforsamlinger. Selv om dere bærer fram for Meg brennoffer og grødeoffer, tar Jeg ikke imot dem. Jeg ser heller ikke på deres gjøkalver som fredsoffer. Få bort fra Meg larmen av deres sanger, for Jeg vil ikke høre musikken fra dine harper. Men la retten velle fram som vann og rettferdigheten som en stadig flommende elv.” (Amos 5. 21-24)

Amos er utvalgt av Herren for å bære fram dette vekkelsens budskap. Men i geistlighetens øyne er han en farlig mann. Presten i Betel sender et varslende budskap til kongen: ”Amos har dannet en sammensvergelse mot deg midt i Israels hus. Landet kan ikke finne seg i alle ordene hans.” Amos vet at dette budskapet ikke er fra ham selv. Idet han blir forvist fra Betel – ja, fra landet – utbryter han: ”Jeg var ingen profet, og jeg var heller ikke disippel av noen profet, men jeg var en som passet kveg og en som stakk hull på morbærfiken. Herren tok meg mens jeg fulgte småfeet, og Herren sa til meg: ”Gå av sted og profetér for Mitt folk Israel.” (Amos 7. 10-15) Han kan ikke annet enn å være lydig. Når Løven av Juda stamme har åpenbart framtiden for Ham, kan han ikke tie: ”For Herren Gud gjør ingenting uten at Han åpenbarer Sitt hemmelige råd for Sine tjenere, profetene. Løven brøler! Hvem må ikke da frykte? Herren Gud taler! Hvem må ikke da profetere?” (3. 7-8)

Når Hans folk ikke viser noen takknemlighet ovenfor alle de velsigneslene Gud har gitt dem, må Gud ty til andre midler. Profetene ble oppreist av Gud for å varsle folket – vekke dem opp av deres skjebnesvangre trygghet – slik at de om mulig kunne vende om i tide, før Gud måtte dra Sine velsignelser tilbake, og straffe i stedet. Men folket har utviklet en økende hardhet ovenfor Guds tuktende hånd. Gud minner dem om hva som skjer når Han drar Sine velsignelser tilbake: ”Jeg lot dere gå uten mat i munnen… Jeg holdt også regnet tilbake fra dere da det ennå var tre måneder til høsten. Jeg lot det regne over én by, men over en annen by lot Jeg det ikke komme noe regn… To eller tre ravet av sted til en annen by for å få drikke vann, men de fikk ikke nok… Jeg slo dere med tørke og meldugg. Da deres hager ble store, deres vingårder, fikentrær og oliventrær, ble de fortært av gresshopper… Jeg sendte over dere pest av samme slag som i Egypt. Deres unge menn drepte Jeg med sverdet…”
I krisesituasjoner tyr vi ofte til Gud. Men Herrens folk vil ikke ydmyke seg: ”Likevel har dere ikke vendt om til Meg”, sukker Gud. Hans kjærlighet til dem varer ved. Hans medynk tar ikke slutt. Han kan ikke gjøre ende på dem. Idet Han sender ”ødeleggelser iblant dem, slik Gud ødela Sodoma og Gomorra”, drar Han dem ut av krisen i siste sekund: ”…som en rykende brann ble dere revet ut fra ilden” (Amos 4. 6-11). Det er slik Josva er framstilt – som står anklaget av Djevelen framfor Guds åsyn. I dette tilfellet refser Gud Satan: ”Herren refse deg, Satan! Herren refse deg. Han som har utvalgt Jerusalem. Er ikke denne mannen en rykende brann som er revet ut fra ilden?” (Sak. 3. 1-2). Vi blir oppfordret til å gjøre det samme i møte med ”uhelbredelige syndere”: ”Men andre skal dere frelse med frykt, idet dere river dem ut av ilden…” (Jud. 23) Jesus er ikke der for å anklage. Vi skal heller ikke være brødrenes anklager, men bære det samme budskapet som Jesus: ”Heller ikke Jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer!” (Joh. 8. 11). Det er alltid Frelserens hensikt – enten Han straffer eller velsigner: ”For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren, tanker om fred og ikke om noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp” (Jer. 29. 11). Gud liker ikke å straffe, men til tider er det nødvendig med tukt, for at vi skal vende om: ”Derfor må Jeg gjøre dette med deg”, sier Herren. ”Fordi Jeg må gjøre dette med deg, så gjør deg rede til å møte din Gud, Israel!” (Amos. 4. 12).

Det vil nemlig komme en tid, da hungeren etter Gudsordet vil være sterk – men søk før det er for sent!: ”Se, dager kommer, sier Herren Gud, da Jeg skal sende hungersnød over landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Da skal de flakke omkring fra hav til hav og fra nord til øst. De skal fare fram og tilbake og søke etter Herrens ord, uten å finne det.” (Amos 8. 11-12)
En dag vil nådens tid være forbi. I kapittel 9 får Amos se ”Herren stå ved alteret”, og ”dørtersklene skjelver”. Det minner om Jesaias’ syn: ”Festene rystet i dørtersklene ved røsten av ham som ropte, og huset [templet] ble fylt med røyk” (Jes. 6. 4). Esekiel opplever en lignende scene: ”Herrens herlighet løftet seg opp fra kjeruben og flyttet seg til dørterskelen til huset [templet]. Huset ble fylt av skyen, og forgården ble full av stråleglansen fra Herrens herlighet.” (Esek. 10. 4) Fra forbildet i den gamle pakts helligdom vet vi at når tempelet ble fylt med Herrens herlighet, kunne presten ikke lenger gjøre tjeneste i helligdommen (1. Kong. 8. 11). I Åpenbaringsboken får vi satt endetidens motbilde i en tidsramme: Like før Jesus kommer igjen – rett før de syv siste plager utøses over jorden – blir det himmelske tempelet, der Jesus gjør midlertjeneste for oss, fylt med røyk. Jesus har reist seg fra dommersetet (Åp. 15. 8). Alles skjebne er avgjort. Han utfører ikke lenger Sin forbønnstjeneste. Nådens tid er forbi. Kunngjøringen har lydt: ”Den som gjør urett, la ham fortsatt gjøre urett! Den som er uren, la ham fortsatt være uren! Den som er rettferdig, la ham fortsatt være rettferdig! Den som er hellig, la ham fortsatt være hellig!” (Åp. 22. 11). Nå nytter det ikke å lete etter vann. Nå nytter det ikke å dra land og strand rundt for å lete etter Herrens Ord. Sjansene er brukt opp. Deres evige skjebne er beseglet.

Den siste delen av Amos 9 maler et vakkert bilde: Ja, Gud må dømme Sitt folk. Han må straffe de som holder fast ved urettferdighet og nekter å ydmyke seg. ”Likevel skal Jeg ikke fullstendig utslette Jakobs hus, sier Herren” (Amos 9. 8). En rystelse vil finne sted. To grupper vil utkrystallisere seg. Alt slagget skal skilles ut fra Herrens folk, men en ren og hellig rest vil bli igjen. ”For se”, sier Herren, ”Jeg gir befaling om at Israels hus skal ristes… som kornet blir siktet i en såld” (Amos 9. 9). Herren tar i bruk et bilde folket kan forstå: Når kornet høstes inn må det gjennomgå en rystelse, for at alle agnene kan bli blåst bort, så bare de dyrebare kjernene blir igjen. ”De ugudelige… er lik agnene som vinden blåser bort. Derfor skal ikke de ugudelige bli stående i dommen, og heller ikke syndere i de rettferdiges menighet. For Herren kjenner de rettferdiges vei, men de ugudeliges vei fører til fortapelse”, sier David i Salme 1. Herren bekrefter det samme i Amos’ bok: ”Alle synderne blant Mitt folk skal dø” (Amos 9. 10). Men Herren kjenner i sannhet Sine trofaste barn – Han vil ikke glemme en eneste en: ”Men ikke det minste korn skal falle til jorden” (Amos 9. 9). Herren vil ”reise opp igjen” Sitt folks festning – Han vil ”reise opp ruinene”, ”bygge den opp” og ”mure igjen revnene i den”. Herrens lov, Hans normer og regler, har blitt angrepet og nedbrutt – blant Hans bekjennende folk. Det er blitt hull i familien – mange av mursteinene som skulle bygge opp samfunnets mur, er knust. Herrens lov – som skulle være en ramme og en beskyttende mur rundt menneskeheten – er blitt neglisjert og angrepet. Men Herren har utsett seg en trofast rest. De som tilber i ”ånd og sannhet” (Joh. 4. 23) vil ”reise opp igjen de grunnvollene som har tilhørt slekt etter slekt.” ”Du skal kalles den som setter bruddet i stand”, oppfordrer Herren (Jes 58. 12). Herren vil arbeide med de som viser villighet til å arbeide med Ham: ”Når dere kommer til Ham som er Den levende stein… da blir også dere, som levende steiner, bygd opp til et åndelig hus, et hellig presteskap, til å bære fram åndelige offer, som er til behag for Gud ved Jesus Kristus.” (1. Pet. 2. 4-5). Herren har en rik skatt i vente for de som er villige til å være med å bygge opp Hans rike: I seierstriumf vil Han føre Sitt åndelige hus ”som en herlig menighet som ikke har flekk eller rynke eller noe slikt… hellig og uten lyte” (Ef. 5. 27) til den Evige Staden.

Når Herren teller Sitt folk, har Han vidsyn og dybdesyn. Han ser inn i hvert eneste hjerte. En ytre religions-bekjennelse hjelper ikke. ”Herrens Guds øyne hviler” over hele ”jordens overflate” (Amos 9. 8). Landegrenser og merkelapper hviskes ut. Herrens oppmerksomhet inkluderer ”alle de hedningefolkene som kalles ved Mitt navn” – selv ”Edoms rest” vil Han gjøre til en del av sin spesielle skatt (Amos 9. 12). De vil også bli en del av Hans dyrebare øyesten. Herren er ikke partisk eller urettferdig. Alle vil få en sjanse, dømt på grunnlag av det lyset og de privilegiene de har nytt – eller vært frarøvet. Herren vil samle sammen alle som kjenner Hans navn – alle som gjenspeiler Hans karakter fra et rent hjerte.

Herren bringer alt til en avslutning – intet kan holde skjult for Hans ransakende blikk – Han kommer til dom og Han kommer til frelse. ”Herren, hærskarenes Gud, Han rører ved jorden, så den smelter” (Amos 9. 5) De som har nektet å ta imot Hans kall, vil ikke unnslippe konsekvensene, de kan ikke gjemme seg for den Allmektiges dom: ”Selv om de graver seg ned i dødsriket, skal Min hånd hente dem opp derfra”. Det vil ikke hjelpe å ”skjule seg for Mine øyne på havets bunn”, sier Herren (Amos 9. 2-3). Samtidig vil ikke en eneste oppriktig menneskesjel bli glemt – ”ikke det minste korn skal falle til jorden” (Amos 8. 9) En herlig framtid venter dem som har vært villig til å ta imot Herrens tukt og kjærlige invitasjon: ”Søk Meg, så skal dere leve – gjør deg rede til å møte din Gud, Israel!” (Amos. 5. 4; 4. 12)
Synden har holdt oss fanget i denne verdens fengsel av urettferdighet og ondskap. Men Herren vil utfri Sitt folk, og gi dem ”framtid og håp” (Jer. 29. 11). ”Jeg fører tilbake de bortførte fangene av Mitt folk Israel… De skal plante vingårder… De skal anlegge hager… Jeg skal plante dem i deres land, og de skal aldri mer rykkes opp fra sitt land, det Jeg har gitt dem, sier Herren din Gud.” (Amos 9. 14-15)
Med disse håpefulle ordene ender profeten Amos sitt budskap.

Husk at ved tro kan du være en del av den nye pakts åndelige Israel (Gal. 3. 7, 26-29). Herren kaller deg til å våkne opp fra likegyldighetens søvn. Han kaller deg til å være med å sette i stand muren som er brutt ned i vårt samfunn. Han kaller deg til å være en del av den trofaste resten som Han snart vil hente til det evige hjemmet Han har forberedt i himmelen. Herren lengter etter å gjøre slutt på ondskapen, og bli gjenforenet med Sitt folk, og Han kaller deg i dag: Gjør deg rede til å møte din Gud!